Høydepunkter, nedturer og andre observasjoner fra de 3 månedene som har gått

Sitter på flyplassen. 3 måneder med piker, vind og sand er over. Det er på tide å reflektere litt over turen. Hva er verdt å ta med seg videre? Hva kunne jeg vært foruten? Hva ville jeg gjort en gang til?

3 måneder er akkurat passe lenge. Det er akkurat så lenge at jeg ikke har hatt tid til å begynne å kjede meg. Det er også akkurat så lenge at jeg gleder meg litt til å komme hjem og treffe venner og familie. Kommer sikkert til å ønske meg tilbake etter en uke i kulden, men det er vel bare et godt tegn på at turen har vært bra.

Rundreise i Karibien med start på Isla Margarita er enklere på papiret enn i praksis. Ikke akkurat flust med informasjon om hvordan man skal ta seg til de andre øyene. Heller ikke mange andre som har gjort noe lignende. Traff kun en annen som skulle videre rundt i Karibien. Da har jeg i hvert fall hatt en reiserute litt utenom det vanlige.

Høydepunkter per land (ikke kiterelatert):
• Venezuela (første runde): Nyttårsaften. Festen og folkelivet på stranda var en kjempeopplevelse!
• St. Lucia: Balenbouche Estate.  Fantastisk sukkerplantasje og helt herlig mat.
• Grenada: St George. Hovedstaden i Grenada var en fascinerende liten by med veldig god atmosfære. Kunne gjerne tilbragt mer tid der.
• St. Vincent & Grenadinene: Tobago Cays. Fantastiske omgivelser. Å se soloppgangen der var en nytelse i seg selv.
• Trinidad: Utendørskonsert i Port-of-Spain. Fengende rytmer og en enorm oppslutning i lunchpausen.
• Venezuela (andre runde): Los Roques. Innflygningen tok nesten pusten fra en. Og man fikk den ikke igjen før man dro 4 dager senere. Turens absolutte høydepunkt. Med eller uten kiting!

Jeg har flydd en del. 15 ganger har jeg lettet og landet når turen er helt over. Det får meg kanskje ikke en nominasjon til årets miljøsvin, men jeg får i hvert fall ikke noen positiv utmerkelse fra miljøvern departementet i år.

Språkkunnskaper er alfa omega. Jeg har ikke tall på de ganger jeg skulle ønske jeg kunne spansk, fransk eller tysk (bedre enn det lille jeg kan). Man blir ganske avspist sosialt når man mangler kunnskapene for grunnleggende kommunikasjon og deler av turen har lidd litt under det.

Jeg har lært utrolig mye kiting på denne turen. De siste dagene på Coche sammen med eliten av kitere har imidlertid fått meg til å se hvor mye mer det er igjen å lære. Jeg gleder meg og tar gjerne et par måneder til med intensiv trening i varme og solfylte omgivelser.

Høydepunkter kitemessig:
• Å endelig knekke koden for stabil up-wind kjøring mellom jul og nyttår. Måtte tilslutt få litt coaching for å lykkes. Det var en enkel løsning på problemet da jeg slet med for mye kraft i kiten.
• De 2 midterste ukene i St. Lucia, da jeg gikk fra enkel kjøring til å hoppe og gjennomføre rotasjonstriks.
• Lande den første 720 grader frontroll i fantastiske omgivelser i Los Roques.
• Unhooked railey på Isla Coche. Enorme krefter i kiten og masse adrenalin i meg.
• Stort sett å oppleve at det var mye vind hver morgen og at det ble en ny dag på vannet i strålende solskinn.

Noen dager har selvsagt vært bedre enn andre. Det er lett å bli bortskjemt på en slik tur. Det har vært dager hvor man sitter på stranda. Solen skinner. Det er 33 grader i lufta og 27 i vannet. Likevel surmuler jeg fordi det ikke er vind. Vanskelig å forklare at det er en dritt-dag, men det føles sånn når man sitter der.

Verste med turen:
• Bli syk flere ganger. Magesjau, eller abdominale utfordringer som vi har kalt det her nede, er noe herk. Dessverre uunngåelig på en tur som dette. Jeg var heller ikke alene om å møte på disse utfordringene, da de fleste andre her var gjennom samme runde.
• Flyforsinkelser. Har ventet mye på flyplasser, men ikke verre enn at nye opplevelser på nytt sted har gjort det verdt ventingen.
• Manglende språkkunnskaper. Når man tilbringer julaften med 24 tyskere og alt går på tysk blir det liksom ingen højdare. Kjedelig å ikke kunne prate mer med de lokale på spansk. Føler at jeg har gått glipp av en del der.
• Kuttskader under føttene. Har vel nesten konstant hatt kutt fra steiner, skjell eller døde koraller under føttene i 3 måneder. Kjøpte inn en 250 ml flaske med desinfiseringsmiddel på St. Lucia. Den var nesten tom når jeg reiste hjem.
• Sea urchin, eller rettere sagt besøket hos legen etter å ha tråkket på den. Vil ikke anbefale andre å følge mitt eksempel, men hadde gladelig tråkket på en til om det gir meg 4 dager i Los Roques med de samme opplevelsene som sist.
• Pakke sammen kiteutstyret for siste gang på Isla Coche og starte turen hjem med visshet om at neste gang jeg kiter er det i kaldt vann med full våtdrakt.

Når jeg har skrevet det verste med turen innser jeg at det har vært en veldig bra tur. Når det er alt å klage på har det absolutt ikke vært så ille.

Å reise alene har sine fordeler og ulemper. Det er alltid greit å kunne gjøre det man vil til enhver tid. Man blir kjent med en hel masse mennesker da man blir ”tvunget” til å knytte nye bekjentskaper. Setter alltid pris på å bli kjent med nye mennesker og listen over folk jeg ikke ville vært foruten å treffe har vokst nesten daglig på turen. Innimellom blir det likevel til at man savner noe av kontinuiteten en reisepartner byr på. Blir mange nye introduksjoner og farvel i løpet av en slik tur. Noen ganger savner man noen som er der og er med på å oppleve alt det fantastiske jeg har gjort.

Etter 3 måneder i sandaler eller barbeint var det på tide å knyte på seg skoene i dag morges. Føltes ikke bra. Føttene liker ikke å være innsperret. De trives best når de får løpe fritt. Får håpe følelsen av å komme hjem ikke likner den jeg hadde når jeg tok på skoene. Er klar over at livet ikke blir like fritt, men håper det ikke føles innsperret.

Blogge har vært en positiv opplevelse. Vet ikke hvor mye dere har fått ut av å følge turen, men for meg har det vært veldig fint å sette seg ned fra tid til annen, tenke litt gjennom det jeg har opplevd og få skrevet det ned. Kommer nok til å oppdatere sidene her ved senere turer, for jeg synes det er moro å kunne gå tilbake å lese gjennom hva som skjedde på turen. Man glemmer en del underveis og minner er alltid verdifulle. De sterkeste minnene glemmer jeg nok aldri, men det har vært så mange gode at det er greit å ha de på trykk.

Det er på tide å ta fatt på siste etappe på turen. Fra Caracas via Lisboa går turen mot Norge. Om 16 timer er jeg på Gardermoen. Vi snakkes!

Reiseruten